av Julia Nelson
Har du noen gang lurt på om andre mennesker med kroniske helseproblemer har det på samme måte som deg?
Kjøp vitaminer og kosttilskudd
Gjennom årene med kronisk smerte og sykdom, sammen med de hundrevis av pasienter jeg har veiledet, har jeg funnet ut at mens alle takler på sin egen måte og opplever tilstanden sin unikt, er det felles følelser som de fleste av oss deler.
Da jeg først begynte å gi råd til pasienter med kroniske smerter, brukte jeg ofte Elizabeth Kübler-Ross “Fem stadier av sorg” for å hjelpe dem å forstå hva de gikk gjennom.
Men etter hvert som tiden gikk, reflekterte jeg over hva jeg opplevde med mine egne kroniske lidelser og også over mine pasienters. Det så ut til at disse stadiene, selv om de var veldig nyttige, ikke fullt ut forklarte det brede spekteret av følelser som mennesker med kronisk sykdom opplever.
Tross alt utviklet Kubler-Ross dem for å forklare reaksjonene på sorg og tap. Å ha en kronisk sykdom kan sees på som en type tap, men de ble ikke utviklet spesielt for å forklare følelsene til mennesker som opplever kroniske lidelser.
Jeg brukte Kübler-Ross stadier som en modell for å utvikle de syv psykologiske stadiene av kronisk smerte og sykdom:
1. Fornektelse
På dette stadiet er vi i en tilstand av sjokk og avslag. Vi lurer på hvordan livet vårt kommer til å endre seg og hvordan vi skal leve med disse endringene. Fornektelse og sjokk hjelper oss til å takle og gjøre overlevelse mulig.
Dette stadiet kan være farlig for personer med kronisk smerte og sykdom, fordi hvis de er i fornektelse om tilstanden deres, kan det hende de ikke tar de nødvendige skrittene for å få den behandlingen de trenger.
Eksempel: “Det er ikke en stor sak, det vil forsvinne” eller “Legen tar feil, jeg har ikke diabetes.”
2. Innkalling, forhandlinger og desperasjon
Dette er stadiet hvor vi ønsker mer enn noe annet at livet skal være det det en gang var. Vi blir fikset på alt som kan få sykdommen og smerten vår til å forsvinne – eller alt som kan gi oss et utseende av livet vi en gang hadde.
Vi kan finne feil i oss selv og det vi tror vi kunne ha gjort annerledes. Vi kan til og med forhandle med smerten eller sykdommen fordi vi ville gjøre hva som helst for ikke å føle dem lenger. Skyldfølelse er vanlig når man forhandler.
Eksempel: «Vennligst bare ikke la dette ødelegge livet mitt» eller «Hvis du får smerten til å forsvinne, lover jeg at jeg vil bli et bedre menneske.»
3. Sinne
Etter at vi konkluderer med at vår bønn og forhandling ikke kommer til å endre diagnosen, kommer sinne inn.
Sinne er en nødvendig fase av helbredelsesprosessen. Følelser av sinne kan virke uendelige, men det er viktig å føle dem. Jo mer du virkelig føler sinne, jo mer vil det begynne å avta og jo mer vil du helbrede. Ditt sinne har ingen grenser, og det kan strekke seg til leger, familie, venner og kjære.
Sinne merkes ofte senere når sykdommen og smerten utvikler seg, eller holder oss tilbake fra å gjøre de tingene vi ønsker.
Eksempel: «Dette er ikke rettferdig! Jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette!» eller “Bare gi meg noe som vil få meg til å føle meg bedre!”
4. Angst og depresjon
Følelser av tomhet og sorg dukker opp på et veldig dypt nivå. Dette depressive stadiet føles som om det vil vare evig. Det er viktig å forstå at denne depresjonen ikke er et tegn på psykisk sykdom. Det er den riktige responsen på et tap eller en livsendrende situasjon.
Vi kan trekke oss tilbake fra livet og lure på om det er noen vits i å fortsette. Depresjon etter et tap blir for ofte sett på som unaturlig eller noe som må knipses ut av. Å bli diagnostisert med en kronisk sykdom eller oppleve kroniske smerter er et tap – et tap av livet du en gang hadde.
Å ha en kronisk smerte eller sykdom kan også føre til følelser av angst; angst for hva fremtiden bringer, angst for å ikke klare å leve opp til forventningene, angst for sosiale situasjoner, angst for legeregninger m.m.
Eksempel: “Jeg kommer til å ha smerte for alltid, så hvorfor i det hele tatt bry seg?” eller «Jeg kommer til å være i gjeld for alltid. Hvordan skal jeg noen gang betale disse medisinske regningene?»
5. Tap av selvtillit og forvirring
Å ha kronisk smerte eller sykdom kan bety å gi opp et nøkkelaspekt av det som gjorde oss til den vi var. Det kan bety en manglende evne til å være fysisk aktiv som vi en gang var. Det kan bety å ikke være så sosial som vi ønsker, eller det kan til og med bety å gi opp en karriere.
Du kan våkne opp en dag og ikke gjenkjenne personen du er nå. Du kan stille spørsmål ved hva din hensikt med livet er nå. Dette stadiet kan oppstå samtidig med angst og depresjon, eller det kan være separat.
Eksempel: “Jeg kjenner meg ikke engang igjen.” eller «Karrieren min var min identitet. Hvem er jeg uten det?”
6. Reevaluering av liv, roller og mål
Å ha en kronisk tilstand betyr ofte å gi opp mye. Vi er tvunget til å revurdere våre mål og fremtider. Vi er tvunget til å revurdere hvem vi er som ektemann, kone, mor, far, søsken eller venn. Selv om vi en gang hadde en vellykket karriere som ga oss en hensikt, kan vi begynne å stille spørsmål ved hva vi kan gjøre for arbeid i fremtiden og hvordan vi kan bidra til familiene våre.
Mens vi en gang var i stand til å gjøre alt, revurderer vi nå hva som absolutt må gjøres i løpet av dagene våre og hvordan vi kan oppnå disse målene mens vi fortsatt er i et positivt humør. Å revurdere livet ditt, rollene og målene dine er et avgjørende første skritt for å akseptere tilstanden din.
Eksempel: “Jeg kan kanskje ikke være sykepleier lenger, men kanskje jeg kan undervise et par ganger i uken.” eller «Jeg kan ikke være så fysisk aktiv med mannen min lenger, så hva annet kan jeg gjøre for å vise ham at jeg elsker ham?
7. Aksept
Aksept forveksles ofte med ideen om å være “OK” med det som har skjedd. Dette er ikke sant. Mange mennesker føler seg aldri OK med å måtte leve med smerte eller sykdom resten av livet.
Dette stadiet handler om å akseptere virkeligheten i situasjonen din og erkjenne at denne nye virkeligheten er permanent. Vi kommer aldri til å like denne virkeligheten, og den blir kanskje aldri OK, men til slutt aksepterer vi den og lærer å leve livet med den. Det er den nye normen som vi må lære å leve med.
Vi må gjøre tilpasninger og endringer i livene våre. Vi må finne nye ting som gir oss glede.
Eksempel: «Jeg skal ikke la dette definere meg. Jeg vil lære å takle dette så godt jeg kan.»
Det er viktig å huske at disse stadiene ikke er lineære. Mens noen mennesker begynner i fornektelsesstadiet, beveger seg gjennom hvert stadium og slutter med aksept, hopper mange mennesker frem og tilbake gjennom stadiene. Jeg håper at disse stadiene gir litt trøst til de som opplever kroniske lidelser.
Referanse: painnewsnetwork.org
