av Julia Nelson
“Jeg kan bare håpe at jeg vil fortsette å takle alt som jeg gjør nå.”
Sønnen min er litt over 2 år. Alle som har en pjokk vet hvor mye energi de utstråler tilsynelatende alle døgnets tider. Jeg går gjennom et konstant sorg- og akseptstadium med fibromyalgidiagnosen min fordi jeg føler meg mindre som en mor fordi jeg ikke kan leke med pjokk slik mannen min kan. Jeg ser dem bryte og kile hverandre mens de kryper rundt og føler meg så overlykkelig over kjærligheten de deler, samtidig som jeg føler at jeg svikter ham.
Jeg burde kunne jage ham opp og ned i gangen mens han ler uten at ryggen min griper seg. Jeg burde være i stand til å kjempe med ham uten frykt for å bli støtt på akkurat det rette stedet for å få meg til å doble over av smerte. Jeg tenker på når han er tenåring og må komme med unnskyldninger for meg til vennene sine om hvorfor jeg ikke er på en kamp for ham, og det knuser nesten hjertet mitt.
Jeg tenker på hvor jeg er nå med smertene mine, og jeg lurer på hvordan livskvaliteten min vil være om fem, 10, 15 år og hvordan det vil påvirke sønnen min. Jeg får bare håpe at jeg vil fortsette å takle det hele slik jeg gjør nå. Tar det dag for dag. Jeg gråter når jeg er trist og ler og smiler gjennom smerten. Det er alt jeg kan spørre meg selv om. Å fortsette å være den jeg alltid har vært og håpe at det skinner gjennom alt annet.
Kilde: https://themighty.com
